“Å rope lavest”

Et kunstklubb-prosjekt for 12 medlemmer i Oslo-området

I et pågående arbeid med å undersøke andre kunstpraksiser, har jeg  startet en kunstklubb: LHK. Lavasir’s Hemmelige Kunstklubb. Et kunstprosjekt som skal foregå internt hos 12 bedrifter  eller organisasjoner i Oslo-området de neste 10 årene. Frem til 2020 altså 

Arbeidet utføres i et “Deadline”-modus hvor et nytt bilde utarbeides og ferdiggjøres hver måned. Det gjør at man arbeider og publiserer med en helt spesiell intensitet og uventede resultater kan oppstå. 

Jeg har siden 1983 gjennomført en rekke  slike prosjekter og har hatt endel henvendelser om nye aktiviteter.

Denne kunstklubben er en konsekvens av disse forespørslene, og mitt eget savn etter intensiteten i denne publiseringsformen.

Hvorfor “HEMMELIG”?

Det handler ikke om å være skjult. Tvert imot. På egne premisser er det ikke noe som er bedre enn oppmerksomhet. Men... en tidsånd sier at spalteplass i noen tilfeller er målbarheten for kunstnerisk virke. At man i utgangspunktet, kanskje uten å prøve å la verket tale, ser det gavnelig nærmest å “rope høyest” for å tiltrekke  oppmerksomhet til arbeidet.  Bildene i dette prosjektet blir, i det året de lages, bare tilgjengelige og synliggjort på de 12 stedene de publiseres. Intensiteten i arbeidet forsterkes på et vis ved en kort tidsfrist  mens publikasjonen er kontrollert og lavmælt. Det handler om å “rope lavest”

Jeg lager og presenterer ett nytt bilde for kunstklubben i hver kalender-måned. Månedens bilde tar utgangspunkt i hva som skjer i synsfeltet mitt og følger utviklingen i arbeidet. Hvor jeg til enhver tid ér i mitt uttrykk. Rette veier og blindgater. Små historier.

Det nye bildet skifter ut forrige måneds bilde på utstillingsplassen.

Temaene jeg jobber med forandrer seg i løpet av et år, men jeg føler at det ligger et gjenkjennede grep i bunnen av mitt kunstneriske prosjekt. Noe man kan kjenne igjen og kanskje se en utvikling i. Det blir til en interessant dialog som forhåpentlig utvider horisonter hos både utøver og opplever.

Medlemmene går altså i prosjektperioden inn i et samspill med et pågående kunstnerisk tidsfrist-arbeid. Det kan bli til en interessant dialog som forhåpentlig utvider horisonter hos både utøver og opplever.

BILDENE:  Bildene har opplag på 12 eks. + 2 AP (eks. utover opplaget til egne utstillinger, arkiv osv.) De presenteres som digital-print på et arkivbestandig, teksturert akvarellpapir. Ark-formatet er 150 x 110 cm.

HVORDAN: Alle 12 medlemmer i LHK er lokalisert i Oslo-området p.g.a. logistikken. Man finner et sted i lokalene hvor man velger å presentere kunstklubben. En diskrét men godt leselig plakat settes opp. Denne beskriver prosjektet og dens formål. Stedet bør være en intern plass, type kantine, resepsjon el. lign. Altså, ikke på offentlige plasser, fasader eller hvor den ses av et publikum som ikke  henvender seg til den spesifikke bedriften eller organisasjonen.

PRESENTASJONEN: Ca 15. januar henges det opp et bilde på denne plassen.  Rundt 15, februar februar skiftes dette bildet ut med et nytt. Under eller etter opphgengingen, snakker jeg i samtaleform om arbeidet med bildet som tas ned og med det nye jeg henger opp med de i organisasjonen eller bedriften som finner det interessant å møte opp. Dette kan forhåndsannonseres. Motivasjon og beveggrunner. Tanker og refleksjoner rundt de spesifikke arbeidene. Og slik fortsetter det gjennom året.

 

BOK: Mot slutten av året leverer/sender jeg ut en digiprint-bok til medlemmene hvor årets bilder er publisert. I boken finner man  også noen refleksjoner rundt hvert bilde. Et sammendrag av elementer fra opphengings-samtalene.  Denne boken er en signert utgave som  også kun lages i et opplag på 12 + 2 AP og tilfaller kunstklubb-medlemmet.  

ØKONOMI: Kunstklubben har en fast månedlig pris som man binder seg til for et år av gangen. Etter ett år, hvis LHK er vellykket for organisasjonen, har man opsjon på å bli med et år til.  Sier man fra seg tilbudet, vil andre få denne muligheten. Antallet medlemmer vil holde seg konstant på 12.

Mitt håp og mål med denne, litt eksklusive, kunstklubben, er at den skal bli til vekst og utvikling for både utøver og opplever.

Det er ikke slik at det kun er en bedrift eller en organisasjon som støtter opp om et kunstprosjekt eller en kunstner. Dette er også, til en grad, et kunst-prosjekt som adopterer “eiere”.

Siden vi er så få, passer vi nesten rundt et middagsbord og kan kanskje fungere i en sosial sammenheng.

De beste hilsener

                                            Lavasir Nordrum  (LHK)